Industri, forsvar og fremtid - hvor skal Harstad satse nå?

Tørrdokken Kaarbø fikk bygget i 1952 var romslig dimensjonert for å ta imot skip av alle slag, ikke bare de som eksisterte den dagen den sto ferdig. Den tjente verftet i over seksti år. Den planlagte hallen i 2026 ble allerede for liten under planleggingen – dokken måtte forlenges med 10 meter for at BAEs Type 26-fregatt i det hele tatt skulle få plass.

Hvordan kom vi hit?

Det er snart 74 år siden første skip ble dokksatt i tørrdokken i Harstad 7. mars 1952.

På samme tid fikk Harstad sitt Vinmonopol, Felleskjøpet bygde på Hamnneset, og både Harstad skoles og Seljestad skoles musikkorps ble etablert. Det var en tid preget av fremtidsoptimisme, vilje og store løft – i en liten bykommune som den gang bare omfattet dagens bykjerne.

Da ordfører Bothner innviet tørrdokken, kunne han fortelle om mange års politisk arbeid og en modell der staten, kommunene og næringslivet gikk sammen. Dette skjedde i en anspent sikkerhetspolitisk situasjon som ikke er ulik dagens.

Tørrdokken er derfor mer enn et byggverk. Den er et symbol på en mentalitet: Tro på vekst. Tro på samarbeid. Tro på fremtiden.

Har vi den samme evnen i dag? Hvor er de langsiktige samfunnsbyggerne? De som våger å tenke større enn neste budsjettår? Verkstedindustrien har formet Harstads historie. Men vi må tørre å stille det vanskelige spørsmålet:

Har industrien i sentrum nådd sin fysiske grense?

Ingen plass igjen å vokse

Tørrdokken ble forlenget med 20 meter i 2012. Nå planlegges ytterligere 11 meter. Det er ikke tilfeldig – skipene blir stadig større. Men sentrum har nådd en fysisk maksimumsgrense. Neste utvidelse vil kreve riving av Støyperiet. Når det er borte, finnes det ingen videre utviklingsmuligheter.

Skipene blir lengre – og utviklingen stopper ikke

Eksempler på utviklingen:

• 1950-tallet: MS Finnmarken – 81 m
• 1960-tallet: MS Lofoten – 87 m
• 1980-tallet: MS Vesterålen – 109 m
• 1990-tallet: MS Richard With – 122 m
• 2000-tallet: MS Trollfjord – 136 m
• 2010-tallet: MS Roald Amundsen – 140 m

Når skipene blir større, må dokkene også bli større. Men i sentrum finnes det ingen vei videre. Da risikerer vi at industrien sakte, men sikkert blir utkonkurrert av andre steder – ikke på grunn av manglende kvalitet, men på grunn av mangel på plass.

Hvorfor vente på en stille kollaps?

Når en industri mister evnen til å vokse, skjer følgende:

• ordrebøkene tynnes ut
• investeringene uteblir
• kompetansen forsvinner

Det skjer ikke som et brak – men som en stille avvikling. Det er dette vi risikerer.

Nå har vi sjansen til å styre utviklingen – i stedet for å bli styrt av den. Vi må satse på et sterkt sentrum – og en sterk industri. Men på riktig sted. For fremtidens Harstad.

Kaarbø bygget for fremtiden han ikke kjente. Den hallen som nå foreslås, er bygget for et skip som allerede finnes. Industrien og sentrum kan begge blomstre i Harstad. Men ikke på de samme kvadratmeterne.